Les Paul Gitarens Historie – Del 2

I denne artikkelen skal vi fortelle Les Paul gitarens historie og dens utvikling fra 1952 til i dag.
I del 2 ser vi på hva som skjedde når Gibson bestemte seg for å endre designet og ta den klassiske modellen ut av sortimentet, og hvor mye kunnskap som gikk tapt på åtte år.

1961 – Les Paul-gitaren får en ny fasong
I 1960 var det ‘de-facto’ at den klassiske Les Paul-modellen lå for døden, med elendige salgstall og Fender som raste av gårde med markedsandeler som Ted McCarty og Gibson gjerne skulle slått kloa i. Det var faktisk ikke så mye som skilte i pris på en Fender Stratocaster, som kostet ca 260 amerikanske riksdaler i 1960, mot Les Paulen som kostet 295.
Les Paulen var til dømes stor og klumpete, mørk i lyden og stod gjerne ikke i stil med datidens populærmusikk.
En annen ting som gjorte at Gibson så behovet for en endring i designet var at mange musikere henvendte seg til McCarty om et behov for en lettere solid gitar med doble cutaways, med et konkret ønske om å få plass til tommelen på bassiden av gripebrettet. Tro det eller ei, men så banalt var det.
For å gjøre en lang historie kort, var det fødselen til den fremdeles svært så populære Gibson SG, som i 1961 ble lansert som en revidert versjon av Gibson Les Paul. En annen ting det er verdt å merke seg her var at fra nå av hadde alle fire produktene i Les Paul-sortimentet samme fasong, være seg Junior, Special, Standard og Custom.

Dette var ikke mannen Les Paul så veldig begeistret for, og siden kontrakten hans med Gibson gikk ut i 1962 valgte han å gå ut av samarbeidet, som igjen gjorde at Les Paul-navnet var ute av Gibson-katalogen i 1962. Les Paul-modellen fikk i 1962 det klingende navnet Gibson SG, som rett og slett var en forkortelse på Solid Guitar.

Allerede i 1961 begynte man å se antydninger til den store gitarboomen som kom senere på 60-tallet, og det å endre designet på denne modellen oppnådde ønsket effekt, da salget viste en økning på 33% i 1961.

1962-1967
Gibson hadde i løpet av første halvdel av 60-tallet en voldsom vekst, hvor de fløt godt på modeller som ES-175, ES-335/345/355, Gibson SG og ikke minst Gibson Firebird som ble lansert i ’63 og satt i produksjon i’64 som et motsvar til Fenders Jazzmaster. Gibson produserte også hele Epiphone-sortimentet på samme fabrikkgulv, og den store veksten gjorde at i 1965 slet de med både økonomi og lagerfasiliteter.
Samtidig som Fender ble kjøpt opp av storkonsernet CBS, fusjonerte det Panamabaserte konglomeratet Norlin med Chicago Musical Instruments , som eide Gibson og Epiphone på den tiden, for å bygge en storaktør innen musikkbransjen. Norlin stod også bak merker som Leslie, Maestro(Echoplex m.mer), Moog, osv. I 1966 var Ted McCarty ute, og «The Golden Years» var offisielt over. Nå var det masseproduksjon som ble satt i høysetet, og med det gikk kvaliteten på instrumentene betraktelig ned, og masse kunnskap og ikke minst maskinvare ble tapt på veien.

Samtidig som slips og dress gjorde sitt i administrasjonen, eksploderte det i de tusen hjem og på konsertscener på begge sider av Atlanteren med det som ble kalt «The British Invasion». Her var det først og fremst The Beatles som stod i spissen, og selv om Harrison figurerte med både Gibson SG, ES-345 og ikke minst Epiphone Casino på både han og Lennon, var det artister som Keith Richards, Eric Clapton, Jeff, Beck, Peter Green og ikke minst Paul Kossoff(Free) som gjorde seg nytte av den tunge og store lyden i den klassiske Les Paulen fra 50-tallet. Episke «nyblues-skiver» som John Mayalls «Beano», første Fleetwod Mac plata, Bob Dylans Highway ’61 med Mike Bloomfield, osv og det var ikke tvil om at Norlin og Gibson følte på et stort press på å relansere den klassiske Les Paul-modellen. De første modellene traff markedet sent 1967 og i 1968 var Gibson Les Paul en katalogmodell igjen. Fint og flott det, men på de 7-8 korte årene var all kunnskap om hvordan disse ble produsert gått i glemmeboka. Det er ihvertfall slik det oppleves fra utsiden, men realiteten er nok det ble en for dyr og omfattende modell å produsere til en konkurransedyktig pris, og den generelle kapasiteten på Kalamazoo-fabrikken var allerede godt overbelastet.

1968-1970
Modellen som ble lansert var til manges skuffelse ikke den klassiske Sunbursten, men en variant over en 1956 modell i goldtop-finish og datidens P-90’er som var en del hottere enn hva de var i 1956. Customen ble også relansert, men da med lønnetopp framfor den originale mahognitoppen og T-Tops humbuckers, som låter milevis fra de originale Patent Applied For, eller PAF’s som de populært blir kalt. Hvor mye Lester selv var involvert i relanseringen av de klassiske modellene vites ikke, men jeg tviler på at han var så veldig engasjert da han jobbet med annet nybrottsarbeid som lavimpedansmikrofoner som kan kobles rett i studioutstyr, og fikk sin helt egne modellserie som gikk under navnene Les Paul Recording og Les Paul Personal. Her ble nesten alle spor av det originale designet slettet og med mindre du kjenner historien bak ville du ikke tenkt at dette var en Les Paul modell. De fleste kom i en walnut-farget lakk, med skråstilte mikrofoner og et brutalt kontrollpanel, avhengig av hvilken modell du gikk for. Det ble senere også lansert en modell med et fullt Moog-system under panseret, da det var hensiktsmessig for Norlin å kunne fronte flere merker i sin portefølje i samme modell. Det ble ble også lansert bassgitarer i samme serie, som er veldig morsomme instrumenter om du skulle komme over en slik.

Det var uansett tydelig at her skulle snarveier tas, og Gibson høstet mye kritikk fra potensielle kunder med at Standarden ble relansert med P-90s og ikke humbuckere, og mye av grunnen var angivelig at de ikke hadde det rette utstyret til å rute ut til humbuckere i stor skala, og her kommer det en litt morsom anekdote inn. En av gutta på gulvet, angivelig en vaktmester eller lagermedarbeider hadde registrert at Gibson hadde satt bort på kassevis av minihumbuckere ment for Epiphone-modeller på et lager, da de hadde angivelig hadde sluttprodusert de modellene som mikrofonene var tiltenkt. Minihumbuckere har samme fysiske mål som en P-90 Soapbar og de kunne droppes rett inn med en ekstra pickupring i den samme rutingen. Som et kompromiss og en såkalt vinn/vinn fra Gibson sin side ble den nye Deluxe-modellen levert med minihumbuckere.
Hverken Standard, Deluxe eller Custom var noen stor kommersiell suksess, selv om de har fått seg noen gode følgere i etterkant. De selger også for ganske høye priser på bruktmarkedet om dagen.

70-tallet
Som en etterdønning av «Den britiske invasjonen» kommer en tyngre blues og rock & roll bølge som treffer verden med smell, ledet an av blant andre Jimmy Page og Led Zeppelin, og interessen for gamle Les Pauls begynner virkelig å ta av. En kunne allerede se at bruktprisene på 50-talls Gibsons begynte å stige dramatisk og Robert Fripp betalte angivelig 375 GBP for en sort Les Paul Custom i 1970, noe som var en seriøs slant med penger for 50 år siden. Gibson gjorde hva de maktet for å henge på den store etterspørselen, og her ble det gjort store kompromiss for å komme i mål.
Det er et par ting en ikke kan unngå å komme innom i dette avsnittet, og det er hvordan Gibson valgte å bygge Les Paul-modellen på 70-tallet. En av de viktigste endringene er en detalj ikke alle er klar over, og det er at Gibson endret den originale 50-talls hodevinkelen på 17 grader ned til 14 grader(red anm: dette var en global endring hos Gibson i 1966), noe som har dramatiske innvirkninger både på tone og spillefølelse. Den lille endringen som på papiret kan virke som en bagatell endrer alt i fra spenn i strengene, som igjen har innvirkning på hvordan pickupene plukker opp tonen. Halsvinkel blir justert deretter og generelt distanserer 70-talls Les Paulen seg ganske mye fra det originale designet. Det gikk slag i slag etter det med short neck-tenon, neck volute(noe som minner om et skihopp på baksiden hvor hodet møter halsen), og senere i perioden lanserte de den såkalte «sandwich» kroppen, som var et laminat som bestod av to tynnere mahogniplanker med et stykke lønn i midten. Senere gikk de også over til laminerte lønnehalser, som også gjorde gitaren brightere og sonisk fjernere fra 50-tallet.
Det skal for all del ikke ytres at dette på noen måte var ubrukelige instrumenter, men en gjennomgående faktor var at de var ekstremt tunge, noe som også gjaldt Fender sine gitarer fra samme periode. Ironisk nok gjorde både Fender og Gibson det til en PR-Kampanje at tunge instrumenter låt bedre, noe som ble snappet opp av Japanerne på 70-tallet, som drev med storstilt kopiering under navn som Burny, Greco, etc, og som har satt spor den dag i dag, da jeg har inntrykk av at litt av filosofien til Yamaha sin gitaravdeling er at gitarer skal være tunge.
Uansett en litt morsom digresjon, hvor jeg konkluderer med at det er spilt utrolig masse bra musikk på Les Pauler fra 70-tallet, og min vinkling i denne artikkelen er -kun- på teknisk og sonisk grunnlag.

Innen 1975 hadde Gibson vokst seg godt ut av fasilitetene i Kalamazoo, Michigan hvor både kvadratmeter og infrastruktur var moden for en solid oppgradering.
Det ble løst med at Gibson bygde en ny fabrikk i Nashville, Tennessee, hvor de fremdeles holder hus og i den prosessen kom det også et par nyvinninger til Les Paulen som blir brukt den dag i dag. Den viktigste endringen er den såkalte Nashville-brua, som er en modernisert versjon av den gode gamle ABR’en fra 1956.
Hovedforskjellen er i monteringen i treverket, hvor ABR er montert i treverket med noe som ser ut som en tynn treskru, med ei UFO-plate som holder brua på plass og lar deg justere høyde for intonering og komfort. Nashville-brua er montert med en grovere «stud» som gjør den mye mer stabil og robust. Selve brua er ikke så veldig forskjellig fra originalen, men du kan se du har lengre poster for intonering og den er grovere smidd.

Mot andre halvdel av 70-tallet begynte noen av gutta på gulvet å gjøre et stilletiende opprør og produsere såkalte prototyper av Les Pauler med mer slektskap til 50-tallet.
Jeg er usikker på hele historikken rundt det som lett ville bli kalt en Custom Shop i dag, men teamet bestod av blant andre to Gibson-ansatte ved navn Donnie og Abe Wechter og en ekstern gitarmaker ved navn Dick Schneider. Disse tre herrene stod blant annet bak modellen «The Les Paul», som var en svært eksklusiv modell produsert i mindre enn 100 eks i perioden 1976 til 1979. Disse herrene stod også bak modeller som 25/50 Anniversary, Les Paul Artist og senere Artisan-modellen fra 1982. Ingen av disse modellene slo godt an hos ledelsen og en historie skal ha det til at brødrene Wechter smuglet inn en Les Paul Artist på Gibson-standen på et NAMM show og plasserte den på spot for at forhandlere skulle fatte interesse for den, uten at de hadde fått noe som helst grønt lys fra ledelsen om å lansere den som en produksjonsmodell.

I perioden 1970-75 var ikke Les Paul Standard en del av katalogporteføljen, men kunne gjøres som spesialbestilling og i 1976 var den på plass i katalogen sammen med Deluxe og Custom. Les Paul modellen og fasongen ble flittig brukt av Gibson, spesielt etter Nashville-fabrikken kom opp, hvor du har blant andre The Paul, Les Paul Firebrand, med flere.
Gjennomgående var at de var billigere modeller ment til studenter og mindre kjøpesterke kundegrupper. Gibson gjorde også forskjellige runs med Les Paul Special og Juniors, hvor den mest kjente gitaren fra den produksjonen er Bob Marleys legendariske LP Special.

80-tallet
Hvor mørkt kunne det bli?
I superstrattens tiår med gitarister som Eddie Van Halen, Neil Schon og ikke minst Dave Murray og Adrian Smith fra Iron Maiden som sverget til superstratter, og et tiår hvor Les Paul-gitarister som Jimmy Page, Joe Walsh og Joe Perry havnet i kategorien ‘utbrente rusmisbrukere’, så hadde det også veldig stor innvirkning på Gibsons popularitet.
Den røde tråden gjennom første halvdel av 80-tallet var å prøve å tilpasse seg det nye markedet med raske gitarister, Floyd Rose og kombinasjoner med humbuckere og single-coils. Heldigvis for Gibson dukket det opp band fra tid til annen som fremdeles hadde dype røtter i den tunge bluesrocken og som sverget å holde 50-talls Les Paulen relevant.

I 1982 lanserte Gibson den såkalte «Guitar Trader» modellen, som ble produsert eksklusivt for tre forhandlere i USA og et knippe artister og som trygt kan kalles den første ekte reissuen av en 50-taller. Ironisk nok var det også samtidig som Fender lanserte det som ble American Vintage-serien og det er forbi tilfeldigheter hvor sammenlignbar historikken er mellom de to firmaene. Denne modellen ble bygd på den gode gamle Kalamazoo-fabrikken, som gikk å surra for seg selv og bygde Semi-hollows og Archtops, og urbane legender hevder at de eldre byggerne som var der på 50-tallet var godt involverte i byggingen av disse modellene. Et annet navn som dukket opp i den perioden var pickupdesigner Tim Shaw, som i dag jobber for Fender. Brad Whitford fra Aerosmith sa at Gibson Les Paul hadde ikke kjentes så god ut siden 1959. Senere kom de såkalte «Pre-Historics» modellene, og veien til å bygge seriøse 50-talls reissuer var en realitet.

Standardproduksjonen av Les Paul Standard, Custom og Deluxe(avsluttet i 1982) gikk sin skeive gang utover 80-tallet uten noen store forandringer fra det sene 70-tallet, men ting var på gang og gamle 50-taller ble solgt i Vintage-markedet for allerede da svimlende summer.

Norlin derimot var under hardt økonomisk press, og spesielt Gibson var et pengesluk og tapsprosjekt uten sidestykke. Gibson ble i 1987 solgt til en gruppe yngre investorer, med selveste Henry Juszkiewicz i spissen, som hadde som formål å bringe Gibson tilbake til gammel storhet, men mer om det senere.

Samme år slapp Guns n’ Roses albumet ‘Appetite for Destruction’, som banet vei for en skikkelig retrobølge på 90-tallet og Les Paulen i sin mer eller mindre originale form ble superaktuell igjen.

90-tallet
Nå begynner ting å bli gøy igjen. Verdens hippeste musikk om dagen er retrorock, Guns n’Roses er ett av verdens største band og nyrockere i band som Pearl Jam, Lenny Kravitz, med flere var gode ambassadører for den klassiske sunbursten.

En del av plana til de nye investorene var å friske opp hele sortimentet og det gjorde de innledningsvis med en rekke fete reissues i begrensede opplag i perioden 88-90.
Fortløpende etter det lanserte de Les Paul Classic modellen, som kosta like mye som en Custom Shop 1959 Reissue gjør i dag, og var flaggskipet i Gibson-sortimentet fra 1990 til 1997. Classic-modellen var i korte trekk en 1960 reissue med slank 60-talls halsprofil, temmelig hotte pickups og utsøkt treverk over hele fjøla, og den kom enten i en standardutgave eller en Premium Plus med AAAAA flammelønn(se bilde under).
Den nye Les Paul Standard ble en kvasivintage gitar med tydelig 50-talls estetikk, mer moderne pickups og en rekke nye finisher å velge mellom. Gitaren var en umiddelbar suksess for Gibson på 90-tallet og suksessen banet vei for at Gibson offisielt åpnet en Custom Shop og «The Historic Division», som virkelig har satt farge på det vi driver med her på huset.

Følgelig så kommer vi inn i Reissuenes tidsalder, hvor nybrottsarbeid og modernisering går hus forbi, men mer om det i tredje og siste avsnitt.

Kilder:
Ted McCarty The Golden Era 1948-1966 av Gil Hembre
50 Years of The Gibson Les Paul av Tony Bacon
Wikipedia

Artikkelen er skrevet av Arne Kr. Hast, og er en revidert utgave av en artikkel som ble publisert på GitarNorge i 2005.
Takk til Joakim og Ola Geir for gode innspill underveis.

Alle bilder er tatt av Arne Kr. Hast, med unntak av illustrasjonsfoto av ABR-1 og Nashville broene, som er hentet fra Wikipedia.
PS: Noen av bildene dateres tilbake til 2005, og kvaliteten er derefter.