DEL 1 – 50-tallet.
I denne artikkelen skal vi fortelle Les Paul gitarens historie og dens utvikling fra 1952 til i dag.
I del 1 ser vi på utviklingen av den nye gitarmodellen som ble gjort i Kalamazoo, MI i etterkrigstiden og tilfeldighetene som gjorde Les Paulen til det rockeikonet den er i dag.
50-tallet – ”The Golden Era”
Den første Les Paul gitaren ble introdusert for det amerikanske markedet i 1952 og var den første ”solidbody” modellen Gibson satte i produksjon.
President Ted McCarty, som også var produktansvarlig, følte at de ikke klarte å løfte gitarsalget på lik linje med Fender, som noen år tidligere lanserte det som i 1952 fikk navnet Fender Telecaster. McCarty tok kontakt med artist og designer Lester Polfoss (Les Paul) og innledet da et samarbeid som har satt dype spor i moderne historie. Les Paul var også meget fornøyd med samarbeidet, da han så tidlig som 1945-46 tok kontakt med Gibson for å starte produksjonen av en elektrisk gitar.
Dette var før den visjonære Ted McCarty’s tid og Les Paul ble vist døren med følgende kommentar: ”Dette ser ut som en sopelime med pickup!”.
1952 – Nybrottsarbeid
Første utgave av den klassiske Les Paul gitaren ble som nevnt sluppet i 1952 og i løpet av de neste fem-seks årene gikk den gjennom noen vesentlige endringer, som også beviser hvor mye nybrottsarbeid som ble gjort av herrene Les Paul og Ted McCarty.
Hvis en tar utgangspunkt i det som har vært uforandret gjennom hele 50-tallet på Les Paul Standard er kropp og hals i mahogni og gripebrett av palisander.
Toppen på gitaren ble produsert av lønnetre fra østkysten av USA(Eastern Maple), og med unntak av Les Paul Custom som hadde en topp av mahogni og gripebrett av ibenholt, har dette vært standard siden 1952. Andre spesifikasjoner som så og si har vært uendret er innleggene av perlemor i halsen og den krem-fargede bindingen langs kropp og hals.
Første versjon av «Les Paul» kom med en ‘Trapeze’ bro og -helt flat- halsvinkel. Sistnevnte var nok en feilproduksjon, da Les Paul sine tegninger vitterlig viste en halsvinkel som var dimensjonert for brua. Siden alt var på overtid og modellene var ferdigproduserte, løste de det ved å tre strengen under brua istedet for en såkalt «wrap-over», noe som gjorde at resultatet mildt sagt ble ukonvensjonelt og strengedemping med håndbaken aldri ble ett tema. Det er unødvendig å poengtere at ’52 modellen ble en fiasko, men vi ser fremdeles at de dukker opp fra tid til annen, så de solgte ut alle som en. Det skal også nevnes at 1952 modellene er yndede objekter å konvertere til 1959 spesifiksjoner, noe vi kommer tilbake til senere i artikkelen. Elektronikken som ble lansert i 1952, med P-90 single-coils, pickupvelger over halsmikrofonen og individuelle kontroller for tone og volum på hver mikrofon er en konsekvent standard som har fulgt Les Paul Std siden 1952. Mikrofonene endret seg fra de forskjellige årsmodellene, noe vi forklarer senere i artikkelen.
1953 – Vi lærer av våre feil
Tidlig i 1953 kom den første vesentlige endringen, da Gibson lanserte den første brua som var skrudd i treverket i deres sortiment og den er fremdeles relevant på en rekke modeller som produseres i dag. Det ble også gjort justeringer på halsvinkelen, og ting begynte å falle på plass for at Les Paulen skulle bli en av de mest populære modellene noensinne lansert. I 1954 lanserte også Gibson «Junior», en Les Paul uten lønnetopp, med en P-90 mikrofon. Dette var en såkalt studentmodell, som har levd sitt eget liv parallelt med Les Paul Standard og de andre modellene i Les Paul Sortimentet.
1955-56 – Tune-o-Matic og hottere P-90s
Det var fremdeles en del å ta tak i med brua, da «wrap-tail» systemet hverken var lett å intonere, og de hadde en lei tendens til å lene seg framover, slik at E og B strengen buzzet. Sjekk ut Freddie Kings Hideaway som et godt lydeksempel vedrørende temaet.
I 1955 dukket de første «Tune-o-Matic» bruene opp og det satte en ny og ikke minst gjeldende standard for omtrent hele Gibson-sortimentet for all tid framover.
En kan lett diskutere hva som er den største oppfinnelsen her i verden, men det må her på huset koke ned til at det enten er ostehøvelen, eller den elskverdige Tune-o-matic brua.
Her har du delt opp endestykket i to deler, med strengefeste i den ene delen og individuelt justerbare strengeposter, inkludert høydejustering på både tailpiece og bru.
Gibson gjorde også noen små endringer i halsvinkelen for anledningen, som også har fulgt firmaet siden. En annen interessant anekdote er at P-90 pickupene fra 1955 og utover ble kraftigere og varmere i tonen.
1955 var også året hvor Les Paul Special ble lansert. Specialen var lik en Junior i utseende, men med lik elektronikk som datidens Standard og binding på halsen.
1957 – Patent Applied For…
I 1957 ble den legendariske P.A.F. pickupen lansert på Les Paul Standard og Custom modellene. P.A.F. står for Patent Applied For og er designet av den legendariske Seth Lover som blant andre Seymour Duncan gikk i skole hos. Pickupen var å finne på enkelte av Gibson’s Lap Steeler i 1956, men var å finne på alle dyrere Gibson gitarer fra 1957 etter serienummer 7 2000. Hensikten med humbuckeren når den ble lansert var at den skulle være støykansellerende, og konstruksjonen er i prinsippet ganske enkel, da det er to single-coiler koblet i serie som gir motfase, hvor kobbertråden ble spunnet rundt begge coilene.
Det finnes masse lesestoff om temaet, og det enkleste er å henvise til Wikipedia sin artikkel her.
Støy var garantert et stort problem på 50-tallet som rammet alle produsenter i den elektriske gitarbransjen og ikke bare hos Gibson, og jeg har alltid undret meg over hvorfor ikke Fender tryllet fram en tilsvarende løsning før Seth Lover konstruerte den såkalte Wide-Range humbuckeren som Fender lanserte i 1972. Det kan selvfølgelig diskuteres rundt Split Coil mikrofonen du finner på P-basser fra 1957 og senere, så etter en kjapp resonnering på gulvet her konkluderer vi med at det -kanskje- avvek for mye fra den klassiske Fendertonen at Leo lot det ligge.
Anm: Det er observert Les Pauler med humbuckere så langt tilbake som til 1955, men det endrer ikke faktum på at den offisielle serieproduksjonen startet i 1957.
1958 – 1960 – The Beauty Of The Sunburst!
I 1958 kunne vel Gibson historisk sett konkludere med at standarden var etablert. Halsvinkel, pickups, tailpiece, etc var en satt standard og det siste som manglet nå var den legendariske sunbursten som har gjort Gibson Les Paul til det ikonet den er i dag. Salget på Goldtopen begynte å falle, og en kan i ettertid forstå det, da det var en langt dyrere gitar enn hva Fender tryllet fram på midten av 50-tallet, og det var på tide med en facelift.
Sunburst var overhodet ingen ny greie for Gibson, og det er lett å glemme at Les Paul Junior og Special ble lakkert i sunburst som standard siden 1954.
I perioden 1958 til 1960 var 100% Sunburst og de første to modellene så dagslys for første gang på NAMM-messa i 1958. Som en liten digresjon kan en nevne at Slash eier en av de to prototypene, som garantert ble solgt til en forhandler som kurant vare etter messa.
Ett av ønskene til Ted McCarty som var sjef for Gibson i perioden 1948-1966, var at Les Paul skulle bli en enda mer eksklusiv modell. En må huske at Gibson var et firma som først og fremst henvendte seg til jazzmusikere, og det var alltid overordnet at de skulle holde en høy estetisk stil. På Goldtop-modellene var lønnetoppene lagt med en offset søm på lønnetoppen. Det vil kort fortalt si at de to delene med treverk -ikke- var lagt med sentersøm, uansett hva enkelte lurendreiere har påstått i ettertid med tvilsomme intensjoner. Når Gibson gikk over til Sunburst gjorde de en vesentlig endring med hvordan lønnetoppen ble festet. De tok et stykke lønn og kløyv det som en skulle åpnet en bok, og limte det til kroppen slik at de to sidene var et speilbilde av hverandre, før de så ble lakkert. En annen myte det er verdt å avlive er at de fleste Les Pauler fra 1958 var uten flammer, eller såkalte «Plaintops». Det skal sies at det var større variasjon i 1958, men utseende på toppene varierte jevnt over i treårsperioden 1958-1960.
På tross av de uante variasjonene over Sunbursts som står i Gibson sitt sortiment i dag, var det kun «Cherry Sunburst» som trillet ut av Gibsonfabrikken i Kalamazoo i perioden 58-60. men på grunn av at de røde fargepigmentene hadde en særdeles lav toleranse for dagslys, forandret disse seg kjapt til Iced Tea, Faded Cherry Sunburst, osv.
I 1959 forandret Gibson finishen til noe rødere, som har fått kjælenavnet Tomato Soup Burst.
Det var noen få gitarer som ble produsert med en såkalt «Dark Sunburst», som ble bestilt som en spesialordre og var per definisjon ikke standard. Et par kjente Les Pauls med den mørke finishen er blant annet Duane Allmans «Hot’Lanta» og ikke minst Les Paulen Joe Perry ble frastjålet og som var i Slash sitt eie før den ble gitt tilbake til Perry.
Det var noen få endringer underveis på Les Paulen, og i 1959 endret de båndene til en bredere type, halsene ble markant tynnere og mer ergonomiske, hvor mange mener den beste perioden er siste halvdel av ’59 og starten på ’60 før de ble saklig tynne.
En annen ting jeg føler det har vært alt for lite snakk om er hvordan P.A.F. mikrofonene endret seg over de fire første årene i produksjon, og hvor trenden i bransjen var å gå for mer output på 50-tallet, ble Gibson sine humbuckere svakere og mindre hevet i mellomtiden fra 1957 og fram til 1960-1961.
Les Paul Custom
Som dere sikkert har lagt merke til har jeg vært forsiktig med å gå i dyben med Les Paul Custom modellen i denne artikkelen, og det er fordi det jeg var redd for å forvirre for meget, da den levde et liv for seg selv uten hensyn til hva som skjedde med Les Paul Standard. For å gjøre en kort oppsummering, så er Custom-modellen det som var å regne som flaggskipet i Gibsons solidbody-sortiment og Gibson stod ikke tilbake for å sende disse ut med Tune-o-matic i 1954 når det var standardsortiment på Standarden i 1956, osv.
Kort fortalt skiller Customen seg fra Standard med følgende spesifikasjoner: Mahogni topp, Ibenholt gripebrett, blokkinlegg i gripebrettet fra første bånd og ikke minst den store diamanten på hodet, som har fulgt Custom siden 1952. En annen ting jeg finner interessant er at Les Paul selv ikke var så veldig glad i P-90 mirofoner, og han ønsket en pickup som låt som de gamle DeArmond-mikrofonene som en fant i Gretsch-gitarer tidlig på 50-tallet, så Ted McCarty kopierte den mikrofonen og satte den i halsposisjon. Den pickupen ble kalt en Staple P-90 som ble produsert med Alnico 5 magneter, som ga den en veldig klar og distinkt tone. Når humbuckere ble et tema, var tre pickups mer eller mindre den etablerte standarden på Les Paul Custom.
Offisielle shippingtall:
1952: 1716 Standard.
1953: 2245 Standard.
1954: 1504 Standard, 828 Junior og 94 Custom
1955: 862 Standard, 3069 Junior, 373 Special og 355 Custom.
1956: 920 Standard, 3640 Junior, 1345 Special og 489 Custom
1958: 434 Standard, 2837 Junior, 958 Special og 256 Custom
1959: 643 Standard, 4907 Junior, 1821 Special og 246 Custom
1960: 635 Standard, 2932 Junior, 1387Special og 189 Custom
Kilder:
Ted McCarty The Golden Era 1948-1966 av Gil Hembre
The Beauty Of The Burst av Yasuhiko Iwanade
GitarHQ.com
Artikkelen er skrevet av Arne Kr. Hast, og er en revidert utgave av en artikkel som ble publisert på GitarNorge i 2005.
Takk til Joakim og Ola Geir for gode innspill underveis, og ikke minst eieren av disse fantastiske gitarene som vi har fått lov til å avbilde og senere bruke i artikkelen.
VIDERE TIL DEL 2
Dette var intrisang å lese. Takker