Publisert Legg igjen en kommentar

Telecaster med palisander gripebrett

Vi føler at vi kanskje har vært inn i en periode, hvor vi har hatt høy fokus på Telecastere med gripebrett i lønn, og det faktum at en telecaster med or kropp og palisander gripebrett ikke nødvendigvis kommer den klassiske country og americanaen til gode, så har disse fantastiske kvaliteter som på ingen måte kan underkjennes, da spesielt i tyngre bluesrock og tidlig hard-rock.

Gitarene vi snakker om nå, er det som ble standarden i 1960, hvor Leo Fender konverterte hele Fender-sortimentet over til or kropp og palisander gripebrett, og for Telecasteren fikk pipa bokstavlig talt en helt annen lyd. 50-tallets Telecastere er kjent for å ha en mer «mettet» tone, som er tight i bassen og full i mellomtonen, men faller i mange tilfeller gjennom i registre hvor vi som liker å spiller rock trives best. Det skal sies at en ikke kan underkjenne hverken «The Boss, «Keef» eller Mike Campbell fra The Heartbreakers og deres bidrag til rocken med en Blackguard Telecaster, men en skal også huske at både Keith Richards og Bruce Springsteen byttet ut pickupene på sine respektive gitarer.
Leo hadde ikke noen større misjon med å bytte fra lønn til rosewood gripebrett, annet enn at kundene klagde på at gripebrettene i lønn fikk en lei kosmetisk slitasje.

Telecastere med or kropp og palisander gripebrett er tradisjonelt sett raskere i «attacket» og en del klarere i toppen, som har med Leos videreutvikling av mikrofonene, noe som igjen gjorde de til utmerkede gitarer å plugge inn i mørke Marshall-stack. Jeg tror personlig at «The British Invasion» er mye av grunnen til at 60-talls telene fikk beholde populariteten, da gitarister som Jimmy Page, Eric Clapton og ikke minst Jimmy Page spilte masse på 60-tallere med rosewood hals, spesielt i Yardbirds perioden. De to første Led Zeppelin-skivene OG soloen på Stairway To Heaven er også knallgode eksempler på temaet.

Så hva skal en se etter når en er på jakt etter en god 60-talls tele? Personlig er jeg glad i gitarer som ikke er hverken for lette eller for tunge, men den klassiske mellomvekteren som ideelt veier inn på ca 3,3 kilo. Halsene er generelt relativt slanke og raske, så den er grei. Utover det er det vel bare prisen som setter begrensninger.
Jeg har uansett valgt meg ut tre klare favoritter i tre forskjellige prisklasser.

Alternativ 1 kommer fra Mexico og finnes i den nye Vintera-serien, og denne modellen kommer enten i en original variant med 7,25″ radius, eller som «Modified» med mer moderne specs som 9,5″ radius, høyere bånd og hottere pickups. Jevnt over et fantastisk instrument, som vi jevnt over opplever som et trygt kjøp i prisklassen.

Alternativ 2 er kanskje å flotte seg litt med ekstra estetisk staffasje, men en dobbelbundet 60-talls Tele Custom er i min bok noe av det vakreste en kan få fra Fenders 60-talls sortiment. Denne modellen kommer med 9.5″ radius, en halvfet 60-talls C-profil og ikke minst de nye «Pure ’64» pickupene, som treffer tett på midta av blinken.
Les mer om modellen her.

Alternativ 3 er myntet på de av oss som vil komme så tett opp mot originalen som overhodet mulig, uten å måtte blåse et sekssifret beløp på en original.
Her har Fenders snekkere valgt ut det lekreste treverket, spunnet autentiske mikrofoner, formet halsen så tett opp mot originalen de kan og det eneste en kan føre en lett debatt over en kaffekopp er 9.5″ radiusen, kontra den originale 7,25″. Personlig mener jeg en gitar med 7.25″ presser deg til å spille hardere på enkelt-toner og bends, noe som igjen får det til å låte fetere. Gitaren er pent eldet, som forsterker følelsem av at det er en original 60’s en spiller på.
Les mer om gitaren her

Litt avhengig av hva du ønsker og hvilke preferanser du har, så vil du finne en 60’s Tele som veldig allsidig, men om en skal gå ned den rockeløypa som vi startet øverst i artikkelen, så har vi et par knakende gode anbefalingerå komme med.
Først kan vi fortelle litt om forsterkeren, Carr Mercury V, som er en forsterker som er bygget som en god Fender i bunn, med en preamp som er voicet som en Marshall Plexi og den deilige reverben som Steve Carr er så kjent for. Forsterkeren er i utgangspunktet dimensjonert for deilig rockelyd opp til mellomstore scener, men med attenuator og en deilig og ren «Fender-tone» i bunn egner den seg til alt fra soverom, kjellerstue, studio og konsert.
For å dra det enda lenger inn i den britiske invasjonen har vi valgt ut et par husklassikere, som Xotics EP-Booster og XW-1 Wah, som begge lar deg lefle med 60-tallets harmonier, og skulle du være så uheldig å ikke ha en gammel Marshall på stua er Mad Professors «Loud n’Proud» som er voicet som en gammel Plexi på kanal 1 og kanal 2 er enten en boost eller en Fuzz Face type fuzz. Sist, men ikke minst, er Strymon Deco en skjult juvel, da den simulerer en gammel Studer båndopptaker, noe Jimmy Page benyttet seg godt av når han produserte de gamle Zeppelin-skivene. Her finner du alt i fra slap-echo, flanger, phase, etc, som de lurte de gamle båndopptakerne til å gjøre. Decoen kommer også med en preampdel, som lar deg simulere en overstyrt Studer.

Det finnes selvfølgelig mange veier til rom, og dette er et klassisk scenario vi setter i gang for en kunde, om han ytrer et ønske om å spille rock på en Telecaster.

Vel bekomme

Denne artikkelen er skrevet av Arne Kr. Hast

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *