I denne artikkelen skal vi fortelle Les Paul gitarens historie og dens utvikling fra 1952 til i dag.
I del 3 gjør vi et dypdykk i Gibson Custom Shop, Historic Division og veien de har gått for å reprodusere de klassiske modellene
Før en går dypt i denne artikkelen skal det sies at Gibson alltid har vært svært inkonsekvente med stadfeste en del årstall og tekniske spesifikasjoner, og mesteparten av det jeg skriver her kommer fra et halv-friskt minne, og ikke minst med god hjelp fra kolleger, venner og kjente.
For enkelhets skyld så brukes det en del forkortelser i bransjen på de forskjellige modellene, så jeg lister like gjerne opp disse i forkant.
1952 Reissue – R2
1954 Reissue – R4
1956 Reissue – R6
1957 Reissue – R7
1958 Reissue – R8
1959 Reissue – R9
1960 Reissue – R0
1961 Reissue – R1 (Gibson Les Paul/SG)
Skule det stå en C, Jr eller Sp bakom en av disse forkortelsene står det for Custom, Junior eller Special.
CC#(Collectors Choice etterfulgt av et nummer)
1993 – Gibson Custom Shop – Historic Division
Som et motsvar til at Fender etablerte sin Custom Shop i 1987, og gjorde sine første steg mot å igjen gjøre merkevaren sin mer eksklusiv, ville ikke Gibson være noe annerledes og etablerte sin egen Custom Division. I motsetning til Fender fikk Gibson Custom Shop sitt eget bygg i Nashville(15 min kjøring fra USA-fabrikken i følge Joakim), hvor de fikk jobbe fritt uten å måtte blande seg med storproduksjonen. En Custom Shop er så mye mer enn å bygge diverse «Time Machine» og «Vintage Reissue» modeller, men det å ha ansatte med en 360 graders forståelse for de gamle instrumentene, ha gode instrumentmakere i stallen og ikke minst et crew som kan etterkomme og betjene ønskene til de største gitaristene i verden.
Gibson Custom Shop har og har hatt flere mandater, hvor en del er å prototype nye modeller, gjøre eksklusive one-offs og opplag for godt betalende kunder og artister, gjøre autentiske reproduksjoner og ikke minst bygge en unik database om de gamle instrumentene. Min vinkling til denne artikkelen er å gjøre et lite dykk ned i det herlige ‘Historic’ segmentet, for så å kose oss med noen av de fantastiske gitarene som har blitt produsert i kjølvannet av det.
1993 var det første året, som en del av Historic Division hvor Gibson begynte å bygge Les Paul-gitarer med Long Neck Tenon, 17 graders vinkel på halsen og med ’57 Classic Humbucker-pickups som ble designet av guru Tom Holmes i 1992, var de klare til å ta første tak på å bygge autentiske reissues.
For oss som har fulgt Gibson CS opp gjennom årene er det veldig tydelig at første forsøk var langt fra sannheten, men med tanke på hva som var tilgjengelig av informasjon og tekniske hjelpemidler på 90-tallet. Eksempelvis så var Titebond lim som ble brukt fram til 2013, på tross av at Gibson brukte godt gammeldags hudlim(hide-glue – lim som var laget av kokte dyreskinn) på 50-tallet, men de var på gang og akkurat det er det viktigste.
90-tallet og tildels store deler av 2000-tallet var bransjen veldig opptatt av overdådige topper i flammet lønn, som skulle se svært eksklusive ut, men dessverre veldig historisk feil.
For lettest kunne finne de mest prangende toppene ble det brukt lønn fra nordvestkysten av USA, som er veldig myke i treverket, sammenlignet med den såkalte «Eastern Maple» som Gibson brukte på 50-tallet. Underforstått med at disse to variantene av lønn både ser og høres forskjellig ut, er østkyst-varianten mye grovere i mønsteret med såkalte mineral-strøk, som ser ut som det har dryppet sevje av treverket og gir mørke striper som går på tvers av flammene i treverket. Eastern Maple er også kjappere i responsen og tørrere i tonen.
Det var mange detaljer som ikke var på plass i begynnelsen og de leverte gitarer med endestykker i stål, kontra de lette endestykkene av aluminium som Gibson brukte på 50-tallet.
Classic ’57 pickupene var fremdeles for brautete til å kunne måle seg med de originale PAF’-ene og halsene var i de fleste tilfeller ikke i nærheten av den godfølelsen en fikk av en original ’59. Plassering av volum og tone-kontroller var «feil» og lakk-typen Gibson brukte ga heller ikke den patinaen som bor i de gamle gitarene, men sakte men sikkert kom de nærmere og nærmere.
Tidlig 2000-tallet
Ved inngangen til det nye millenniet begynte ting for alvor å skje. Det var tydelig at det ikke var rom for noen snarveier når en skulle jobbe under Historic-banneret og for glade kjennere av Gibson Custom Shop sitt sortiment og tidslinje så er årene 2001 og 2002 et virkelig høydepunkt, med den deilige Southern Reissue serien og ikke minst de eksklusive Yamano-burstene som ble solgt eksklusivt til den japanske distributøren. Nå var det tunge bakstykket erstattet med aluminium, lakken var noen hakk nærmere sannheten, og en annen viktig detalj er at de gikk over til en tynnere og mer autentisk binding.
I 2002 lanserte Gibson Custom Shop den flett nye Burstbucker-serien pickups, med undernavn 1, 2 og 3, og det første året fikk de beklageligvis masse kritikk fordi de unnlot å vokse disse slik originalene, noe som gjorde de veldig disponerte for uønsket hyling og feedback. Det som er beklagelig med det er at når de startet å vokse disse 2003 mistet de masse av sjarmen og den gode tonen, og selv har jeg en Murphy Aged Gary Rossington SG fra 2002 med uvoksede Burstbucker 1(neck) og 2(bridge), som låter aldeles fortreffelig.
Tom Murphy har allerede blitt namedroppet et par ganger i artikkelen, og han har vært for undertegnede en liten Messias oppi det hele.
Murphy var i utgangspunktet ansatt i Gibson i perioden fra 1984 til 1994 og han var en av katalysatorene til at Gibson stiftet Historic Division og at de kom inn på sporet med eksklusive reissues av fordums helter. Etter at Murphy skilte lag med Gibson flyttet han til en småby i Illonois og har siden jobbet som konsulent for Gibson Custom Shop.
Magien Tom Murphy tilfører en Les Paul er verdig en artikkel i seg selv, og det skal understrekes at gitarene tom setter sin patina på kommer ferdig lakkerte fra Gibson Custom Shop. Mye av teknikken han bruker, som han har fortalt om, er gjort med barberblad og ikke med den mer velkjente fryse ned og og hurtigvarme med hårføner som er den store DYI-varianten rundt om i verden.
En veldig typisk ting en ser med Tom Murphy og Gibson Custom Shop er når de gjør en produksjon i et begrenset opplag på f.eks 250 gitarer på verdensbasis er f.eks 200 stykker med rett fra fabrikken «som ny», og f.eks 50 er Murphy Aged og gjerne signerte av artisten i tillegg.
Som tilleggsinformasjon har Gibson anno 2021 annonsert at Tom Murphy har laget et verksted med opplært personell som gjør aging for Gibson på bestilling.
Sent 2000-tall
Merkevaren Gibson Custom Shop begynte å bli en veldig viktig faktor for Gibson-konsernet, og var en fanebærer for det gryende high-end markedet som stimulerte samlere, musikere og andre med god kapital, sammen med Fender Custom Shop, PRS, Martin Guitars med flere. Allerede i 2005 var det etablert et standard-sortimentet som bestod av R6, R7, R8, R9, R0 og R1, samtidig som de ble mye hissigere på reissues og signatur-modeller som ble lansert som begrensede opplag til stor begeistring for både fattig og rik.
Her kan vi nevne alt fra den legendariske Clapton «Beano-Bursten», som faktisk ble levert med en Souldier Strap lik den Clapton brukte på den gitaren, Billy Gibbons «Pearly Gates», diverse Jimmy Page modeller, osv. Dette var gitarer som gikk for svimlende summer over disk, og som ofte har både fire-, fem- og tidoblet seg i verdi på bruktmarkedet.
Samtidig lanserte Gibson at «årets spesifikasjon» var et knepp nærere originalen, selv om de hadde noen meter igjen.
2010 Gibson Custom Shop «Beano» Aged og VOS. 
2010 – Gibson Collectors Choice
Ved forrige tiårs-skifte eksploderte vitterlig markedet med super-reissues som et resultat av en svak dollar og et sterkt internasjonalt marked, samtidig som at verden begynte å rette seg etter den store finans-smellen i 2008, og sent 2010/tidlig 2011 lanserte Gibson Custom Shop den legendariske Collectors Choice serien(CC#), hvor Gibson tok for seg kjente og ikke minst godt dokumenterte gitarer, og lagde vaskeekte reproer av disse, ned til den minste detalj. Først ute var den legendariske Greeny’en(CC#1), som først ble traktert av Peter Green, for så å havne i hende til Gary Moore før den havnet i privat eie. (Den eies i dag av Kirk Hammett, fra Metallica). Gibson Custom Shop har et eget team som veier, måler og analyserer ned til minste detalj for å få en så eksakt replika som overhode mulig, og på den Murphy-agede versjonen av CC#1 har de også fått med bruddet i halsen gitaren pådro seg etter at den angivelig var med i en bilulykke. Impedans på pickuper, vinkel på hals, egenskaper i treverk, størrelse på bånd, ymse modifikasjoner og endringer etter et levd liv, osv.
Det som er interessant med Collectors Choice serien er at på tross av det ekstremt høye detalj-fokuset fulgte konstruksjonen i gitarene den samme linja som de gjorde med standard-sortimentet, og det var fremdeles ikke noe praksis for å bruke hudlim(hide-glue) som de gjorde på femtitallet. Det var fremdeles Titebond og storproduksjons-tilnærming på grunnkonstruksjonen i gitaren, og i 2012 kom Gibson med nyheten om at de nå leverte Historics med laminerte gripebrett, som igjen skapte stor furore i entusiastmiljøene. Mye av grunnen til dette spekuleres i den store razziaen FBI gjorde mot Gibsons trelagre, og de begynte rett og slett å gå tom for sertifisert palisander som var kvalifisert for å gå på en Historic-modell.
2013 – Gibson CS oppgraderer.
2013 er det store året for undertegnede, og med de endringene som kom til «Historics» da gjorde gitarene så tett opp mot de gamle at en tok seg litt i å fnyse av tidligere modeller. Gibson CS lanserte de nye CustomBucker pickupene, som var mye mer lik en original P.A.F. enn hva noen annen produsent har vært, du fikk hudlim i festet hals/kropp, noe som ga gitarene en mye klarere og åpen klang og halsprofilene var mye mer tro mot de originale fra 50-tallet. De endret type finish på Goldtops, og gikk tilbake til den gode gamle sandbaserte Goldtop-lakken som gjorde de grønnere, og som igjen korroderer over tid. Sunburstene fikk også en mer autentisk og vintage-korrekt lakk som fikk disse til å se enda riktigere ut.
For meg personlig er 2013 et veldig spesielt år, da Gibson i samarbeid med George Harrisons sønn, Dhani Harrison, og Eric Clapton gjorde en reissue på 100 «in-house agede» reissuer av den legendariske Lucy-modellen. For de uinnvidde kjøpte Eric Clapton denne gitaren på 48th Street i 1967 og gav den til Harrison som gave når han kom hjem.
Dette er gitaren som ble brukt på en masse Beatles-innspillinger i etterkant og Clapton brukte den på innspillingen av «While My Guitar Gently Weeps».
Gitaren ble produsert til inntekt for Claptons Crossroad-stiftelse og den kommer med et skinninnbundet White Album, signert av Eric Clapton.
Med de spesifikasjonene som var relevante i 2013 gjorde at Gibson produserte en gitar som var ekstremt tett opp mot originale Gibson-gitarer fra perioden 1956/1957.
2015 – Custom Core og True Historics.
Historic-segmentet fortsatte å utvikle seg og den eneste endringen som kom i 2014 var at de nå begynte å bruke hudlim til å feste gripebrettet.
I 2015 derimot kom det en så vesentlig endring at vi i sjappa nekta å ta inn årets produksjonsmodeller. Gibson CS gikk bort fra hele Historic-segmentet og lanserte to nye serier, nemlig Custom Core og True Historic, og jeg synes med rette at å vie et lite avsnitt med foraktelse mot Custom Core-modellene før en begynner å meske seg i True Historic moro.
Custom Core modellene ble bygget på en mye enklere måte, uten «Long neck tenon», Titebond i all liming og en del annet småtjafs. Det er forsåvidt ingen krise, men når de valgte å holde prisnivået tilsvarende som 2014s Historics valgte vi pent å takke nei. Vær obs på at fremdeles ligger Custom Core butikker i norske butikker som selges til Historic-priser.
På den andre siden lanserte Gibson Custom Shop den legendariske True Historic serien, som er så tett på sannheten som den var i 1959 at mang en drøm om å eie en original ’59 ble tilfredstilt med å få en True Historic i hus. Her stiller Gibson med en naturtro og mye tynnere lakk, «wet sanded» lønnetopper basert på 3D data fra originale Les Pauler, M69 plastikk som de kjøper på bruktmarkedet og smelter om, originale båndstørrelser, og generelt en mye høyere oppmerksomhet til de små detaljene fra 50-tallet.
Som de fleste vi har snakket med god kjennskap til både gammel og ny, er True Historics så tett opp mot originalene det er mulig å komme, og skal en se på de soniske kvalitetene, jamnført med hva en må ut med for en de forskjellige er True Historics mye mer enn en fattig trøst.
Fra 2015 ble alle Collectors Choice modeller konvertert til True Historic Specs, noe Gibson holder fast ved den dag i dag.
2016 – Historics vender tilbake.
For den gemene entusiast ble True Historics i overkant dyre, da en fort måtte opp i 75-80 lapper for en R9 eller R0, og Custom Core segmentet falt på sin egen dårlige jord.
Det var med andre ord ingen stor overraskelse at Historics var tilbake i 2016 og i 2017 fikk Historics ‘True Historic’ Specs.
60th Anniversary 1959 og 1960.
Avslutningsvis kan vi nevne 60th Anniversary-modellene som kom i hhv 2019 og 2020 i anledning 60-årsjubileet til 1959 og 1960 Les Paulene.
Gitarene er laget på Historic specs, med essensielle True Historic Specs, eksklusive finisher og jevnt over helt fantastiske instrumenter.
Alle bilder er tatt fra tidligere solgte gitarer hos VintageGitar.